Bergen Skala Modellbåtklubb

Shetlandsbussen KNM Hitra, Ex USN SC-718

KNM Hitra er ett av tre fartøyer Den Kongelige Norske Marine fikk fra USA høsten 1943, til bruk i den viktige trafikken mellom Shetland og Norge de siste krigsårene. De andre var KNM Hessa, ex SC-683 og KNM Vigra, ex SC-1061.

Fartøystypen var opprinnelig konstruert som kystubåtjagere for den amerikanske marine allerede i 1917. Frem til 1918 ble det totalt bygget 440 fartøyer som gikk inn i tjeneste under første verdenskrig. SC foran nummeret står for "Submarinechaser", ubåtjager. Skrogene ble bygget av kanadisk furu på spant av eik, med stålforsterkninger og stål hovedskott.

Under siste verdenskrig ble det bygget 438 stort sett like fartøyer, bare litt modifiserte. De ble alle bygget på sivile båtbyggerier i USA som ikke var opptatt med annen krigsindustri. Mange av disse fartøyene ble overført til andre allierte land, for eksempel fikk Russland 78 og Frankrike 50. Tre slike ubåtjagere havnet hos den norske spesialavdelingen "Shetlandsgjengen".

Av samtlige fartøyer som ble bygget er det kun sju igjen. KNM Hitra er det eneste i sin opprinnelige versjon, som marinefartøy med original bevæpning. Hun er i tillegg det eneste ordinære marinefartøyet Norge har igjen etter siste verdenskrig.

Den 26. oktober 1943 heiste de norsk kommando og fikk navnene Hessa, Hitra og Vigra. Allerede samme dag seilte fartøyene til basen i Scalloway for å fortsette opplæringen. Hitra var den første som kom i operativ tjeneste. Hun seilte til Skorpesundet på Sunnmøre den 17. november med agenter og militært utstyr og returnerte dagen etter.

Etter at disse fartøyene kom i bruk, ble tjenesten adskillig mer effektiv. Av totalt 115 tokt til Norge utførte Hitra 45, Vigra 41 og Hessa 29. 98 tokt var vellykket.

Etter krigen ble de tre stolte fartøyene brukt en periode i kystoppsyn og kystvakt, med stasjon i Marvika, Kristiansand. I 1953 gikk de i opplag i Marvika, og her ble de avhendet i 1959.

Alle fartøyene ble solgt til sivile organisasjoner for kr. 1,-. KNM Vigra og KNM Hessa ble først overtatt av sjøspeidere, men nå er de er tapt for alltid. KNM Hitra ble først overtatt av Croftholmen sjøguttskole ved Brevik. Der lå hun i bøye i tre år, brukt til opplæring av ungdom i sjømannskap, men aldri seilt med. Hun ble deretter solgt til private og skulle bygges om til lystbåt, men prosjektet ble gitt opp. Til slutt havnet fartøyet i marinebyen Karlskrona i Sverige. Her skulle den norske eieren sette inn to lokomotivmotorer, hver på 3000 hk. Dette ble aldri gjort, for i mellomtiden hadde noen åpnet bunnventilene på fartøyet så det sank. Bare forskipet var synlig over vannet.

I 1981 ble Hitra funnet ved en ren og skjær tilfeldighet. Det kan vi takke en uheldig russisk ubåtkaptein for. Da russerne grunnstøtte sin ubåt ved Karlskrona dette året, tiltrakk det seg en enorm mediainteresse. Ved et TV-innslag kunne man se baugen på Hitra, og via en artikkel i avisa Farmann fikk sjefen for marinemuseet, kommandørkaptein S. Moen, greie på dette. Han kontaktet Hitras gamle skipssjef, Ingvald Eidsheim, og sammen reiste de til Karlskrona for å få bekreftet at det virkelig var "vår" Hitra som lå der.

I 1983 ble Hitra hevet, satt på en lekter og slept hjem til Norge. Hun kom til Omas Båtbyggeri på Stord. Gunnar Oma hadde påtatt seg å restaurere fartøyet tilbake til sin opprinnelige forfatning. Cirka halvparten av restaureringsutgiftene ble samlet inn fra privatpersoner, foreninger og institusjoner, resten kom inn med stor hjelp fra maskinverkstedet på Haakonsvern og bevilgninger over forsvarsbudsjettet. 8. mai 1987, på dagen 42 år etter krigens slutt, ble fartøyet overlevert fra verftet til Generalinspektøren for Sjøforsvaret. Nå var KNM Hitra igjen blitt et marinefartøy, selv om hun i fremtiden skulle være et seilende museum.

Under et tokt i Oslofjorden høsten 1999 havarerte begge hovedmotorene, og KNM HITRA måtte slepes til Haakonsvern.

Det ble konstantert omfattende skader på begge motorer, noe som ville koste ganske mye å reparere - uten at man hadde garantier for motorenes videre levetid.

Forsvarets overkommando vurderte å sette fartøyet på land på Nordsjøfartsmuseet i Telavåg. Før jul i 1999 gav imidlertid Generalinspektøren for Sjøforsvaret tillatelse til å sette inn nye motorer under forutsetning av at nødvendige midler ble anskaffet utenom Sjøforsvarets budsjett. Venneforeningen Shetlandsbussens Venner påtok seg denne oppgaven.

Det ble gitt penger fra bla. banker, kommuner, foreninger, rederier, institusjoner og privatpersoner. Hovedsponsor ble MTU, Motoren-und Turbinen Union i Friedrichshafen. De forærte KNM HITRA 2 nye motorer vederlagsfritt. Motorene er av type MTU 8V 183 TE 72 hver på 550 HK. Sponsede midler ble brukt til innkjøp av gir og til montering/tilpassing av motorene.

Den 30.juli 200 ble KNM HITRA slept til Oma Slip & Mek Verksted, Leirvik på Stord der installasjonen og tilpassingen ble meget fagmessig utført. Den 9. november ble fartøyet overtatt fra verkstedet og seilt til Haakonsvern. Marsjfarten ble målt til 15,2 knop, som var som ønsket.

24. november 2000 inviterte sjefen for Vestlandske Sjøforsvarsdistrikt hovedsponsorene ombord i KNM HITRA i Bergen, og med en liten tur på Byfjorden ble fartøyet erklært "Operativt" igjen. Forhåpentligsvis vil nå KNM HITRA, med nye motorer, kunne seile trygt i mange år langs kysten.

Tekniske data:

Konstruktør: Sparkman & Stephens, N.Y. 1941.

Hovedmotorer: 2 x General Motors 16-184A, 1250 hk med 16 sylindre i fire rekker på vertikal veivaksel (stjernemotor).

- Fra 1999: 2 MTU 8V 183 TE 72 hver på 550 hk.

Byggematriale: Tre, "Pitchpine" (amerikansk furu) på trespant.

Største lengde: 34,00 m. (111'6 3/4")

Lengde mellom perpendikulærene: 32,77 m. (107'6")

Største bredde: 5,69 m. (18'8")

Dypgående: 1,75 m. (5'9")

Vekt: Ca. 125 tonn.

Maks. fart: 22 knop.

Marsjfart: 18 knop (nå 15 knop).